Dette er en artikkel skrevet av Steve Thompson, som er overseer over alle de profetiske tjenestene til «the Morning Star Fellowships.» Denne artikkelen er gjennomsyret av åndelig åpenbaring og modenhet.

Mens den profetiske tjeneste fortsetter å vinne aksept i menigheten, dukker nye utfordringer opp. Etter å ha opplevd årevis av forkastelse, finner mange med profetisk tjeneste seg nå akseptert i menigheten. Dette er nødvendig for menigheten, så den kan få den profetiske tilkobling som den trenger. Men det er store og skjulte farer for dem som er blitt oppmuntret ved å bli anerkjent.

Den profetiske tjeneste som helhet er enda relativt umoden. Vi ser fremdeles gjennom et glass som er for mørkt. For å kunne utføre Guds hensikt i vår generasjon, må vi fortsette å vokse i åpenbaring, forståelse og spesielt i tolkning av drømmer og visjoner. Disse profetiske gavene vil bare komme fram i våre liv, hvis vi vokser i ydmykhet og er i et avhengighetsforhold til Den Hellige Ånd. Her ligger faren.

For å modnes i ydmykhet og avhengighet av Gud, må vi søke å bli godtatt av Gud, ikke av mennesker. En av de viktigste kilder til selvtilfredshet for de fleste kristne er akseptering av mennesker i stedet for Gud. For at den profetiske tjeneste skal nå fullt ut sitt kall i den tiden som ligger like foran oss, må vårt fokus være å behage Gud, ikke noe menneske.

Parallelle gaver, forskjellige holdninger

Den bibelske beretning om Josef og Daniel kaster lys over hvordan avsporing kan oppstå. Josef ble drevet av behovet for å bli akseptert av mennesker. Daniel var fokusert på himmelsk bifall.  Begge nådde til slutt Guds plan for sitt liv, men Josefs profetiske gave var ikke gagnlig før hans motiver hadde forandret seg.

Som ung mann demonstrerte Josef en sterk profetisk gave. I tillegg til åpenbaringsdrømmer, demonstrerte han en usedvanlig gave av profetisk administrasjon. Da han ble sendt av sin far for å inspisere sine brødres arbeid, vurderte han raskt styrken og svakheten i deres forretningspraksis. Men fordi Josef ble drevet av behovet for å bli akseptert, ble hans gave ineffektiv. I stedet for å bruke den profetiske gave til å tjene sine brødre og sin far, så ønsket han å bli anerkjent for den. Han var ikke interessert i å bygge opp farens velstand eller å hjelpe sine brødre til å få framgang i sitt liv. I stedet for å bruke sin gave for å tjene andre, ønsket Josef å bygge opp en anseelse for seg selv.
"Dette er Jakobs slektsbok. Da Josef var sytten år gammel, gjette han småfeet sammen med brødrene sine. Gutten var sammen med sønnene til Bilha og sønnene til Silpa, sin fars hustruer. Josef talte ondt om dem til sin far"(1.Mos.37:2).

Josef kunne ha utført mye hvis hans motivasjoner hadde vært annerledes. Hvis han hadde vært motivert av kjærlighet for sine brødre eller et ønske om å tjene sin far, kunne hans gave ha tjent dem alle kraftfullt. Josef kunne ha brukt sin profetiske gave til å tjene sine brødre og sin far, hvis han hadde vært villig til å nærme seg sine brødre ydmykt, slik som dette:

Hallo, brødre, dere gjør det meget bra! Pappa sendte meg over her for å få en god rapport om arbeidet som dere gjør. Han setter slik pris på dere gutter og elsker dere høyt.  Jeg antar at dere holder på å forberede følgende (Han nevner en forandring som kunne sees, og som ville være til deres fordel), ikke sant? Dere brødre gjør en god jobb med å ta vare på pappas eiendom. Jeg vet at dere også planlegger å gjøre. (Så nevner han en annen forbedring) Folkens, dere gjør det bra. Jeg må fortelle pappa at dere gjør en storartet jobb, spesielt med de nye tingene som dere utfører nå.

Hvis Josef hadde hatt ydmykhet til å tjene andre og kjærlighet som motiverte ham til å opphøye dem i stedet for seg selv, så kunne hans profetiske gave ha vært til hjelp for dem alle. Men i stedet for ydmykt å tjene andre med sin gave, brukte Josef den til å etablere seg selv, som en mann med visdom og innsikt. Hvor mange profetisk begavede mennesker har falt i denne samme svakheten? I stedet for å tjene med sin gave har mange i stedet brakt en djevelsk rapport for å bli anerkjent som mennesker med visdom og innsikt. Før vi er blitt forløst fra menneskelig påskjønnelse, vil våre profetiske gaver muligens bli av liten nytte for Gud eller dem som er rundt oss.

Selvopphøyelse gir reduksjon

Josefs far hadde favorisert ham sterkt, noe som laget betydelige problemer for hans brødre. Mens sjalusi og misunnelse allerede hadde fått grobunn, delte Josef flere profetiske drømmer, som isolerte ham ytterligere fra sine brødre. Selviskheten og umodenheten, som motiverte Josef til å bringe en djevelsk rapport til sin far, tvang ham til også å dele disse drømmene.

"Josef ble ført ned til Egypt, og Potifar, en egypter, som var hoffmann hos Farao og høvding over livvakten, kjøpte ham av ismaelittene som hadde hatt ham med seg dit. Men Herren var med Josef, så alt lyktes for ham, og han vedblev å være i huset hos sin herre egypteren. Da hans herre så at Herren var med ham, og at Herren lot alt det han gjorde, lykkes for ham, fant Josef nåde for hans øyne og fikk gå ham til hånde, og han satte ham over sitt hus, og alt det han hadde, la han i hans hender. (1. Mos.39:1-4)

Josef var så selvopptatt at han trodde at hans brødre ville bli begeistret når de fikk høre om drømmen. Han trodde faktisk at de ville glede seg over profetien om hans framgang om å herske over dem.  Men i stedet for å få det beste i brødrene og framheve rettferdighet, så provoserte Josefs selvopptatthet fram sinne og hat. Det er viktig å forstå at når noen er selvfokusert, så merker de det vanligvis ikke. De prøver å ikke være offensive. De forstår ganske enkelt ikke hvordan deres holdning påvirker andre, fordi de ikke tenker på andre, men bare på seg selv.

Da han delte en annen drøm som profeterte stor framgang, ble endog Josefs far sint på ham. (se 1.Mos. 37:9-10). Hans brødre ble meget provosert av sjalusi og misunnelse, og dette ble forverret ved Josefs selvopphøyelse. Så de bestemte seg for å drepe ham. Men i siste øyeblikk valgte de å selge ham som slave, i stedet for å myrde ham. Josefs selvsentrering og lengsel etter å bli anerkjent ga i virkeligheten motsatte resultater. Selv om at han ble drevet av forfremmelse og anerkjennelse, ble han forkastet av sine brødre og redusert fra å være en favorittsønn til å bli en kjøpt slave.

Nåde melder seg gjennom tjeneste

Nå hadde Josef ikke noe annet valg enn å tjene. Når han dukket opp fra hullet av forfølgelse, så gjorde han det som en slave i Potifars hus. Så til slutt skjedde noe enestående, da han ikke hadde noen annen mulighet enn å tjene andre.

"Josef var blitt med ned til Egypt, og Potifar kjøpte ham fra Ismaelittene som hadde tatt ham med ned dit. Potifar var Faraos hoffmann, en egypter. Han var også øverstkommanderende for livvakten. Herren var med Josef, og han ble en mann som hadde framgang. Han var i huset til sin Herre egypteren. Hans herre så at Herren var med ham, og at Herren lot det lykkes, alt det han hadde hånd om. Derfor fant Josef velvilje i hans øyne, og han gikk ham til hånde. Så gjorde han Josef til tilsynsmann over hele sitt hus. Alt han eide, lot han ham få hånd om. (1 Mos.39:1-4)

Josef fant, gjennom tjeneste, det som han aldri oppnådde gjennom selvopphøyelse, Guds behag og anerkjennelse fra mennesker. Også hedningene, som hadde kjøpt Josef, begynte å gjenkjenne Guds nåde over ham. Nå ble det slik at i stedet for at den egenrettferdige prøvde å opphøye seg, gjenkjente og æret hedningene Gud og Josef. Det er meningen at våre gaver og våre liv skal gagne andre, ikke oss selv og de skal bringe ære til Gud. Det er mye bedre å velge et liv i tjeneste for andre, enn og tvinges til det, slik som Josef. Jesus gav oss denne visdommen, som et fundament, om hvordan vi skal leve våre liv:
"Den som forsøker å berge sitt liv, skal miste det. Og den som mister sitt liv, skal berge det" (Luk.17:33)

Josef lærte noen viktige lekser i Potifars hus og han vandret i en enestående rettferdighet, i sterk motsetning til den urettferdige behandling som han fikk fra sine brødre. Men hans kall var så høyt, at han måtte settes enda lavere ned i ydmykelse og tjenerskap, for å være i stand til å fullføre den. Gjennom mange års tjeneste i Josefs liv, ble selvfokuset som var igjen i hans sjel skrapt bort og i stedet kom ydmykhet, kjærlighet og en tjeners hjerte til syne.

Daniel

I sterk kontrast til historien om Josef, har vi beretningen om Daniel. Han hadde også en enestående profetisk gave som ung mann, men hadde en annen motivasjon.  Som ung hadde han et overgitt hjerte for Gud, som ledet hans retning i livet. Han levde i et hedensk hoff og var separert fra sin religiøse kultur og valgte et liv i overgivelse og lydighet til Gud.
"Men Daniel satte seg fore i sitt hjerte at han ikke ville gjøre seg uren med den delen han fikk av kongens lekre retter, og ikke med den vinen kongen drakk. Derfor bad han herren over hoffmennene om å slippe å gjøre seg uren"(Daniel 1:8)

Daniels begjær, etter å behage Gud, ble ikke inspirert av en religiøs ånd, men et overgitt hjerte. I stedet for å provosere åpenlyst, søkte Daniel om tillatelse til å forandre kostholdet hos dem som hadde autoritet. I motsetning til Josef, hvis selvfokus forblindet ham i hans adferd overfor andre, forsto Daniel på grunn av sin ydmykhet åpenbart at hans overordnede var i en vanskelig situasjon.

"Jeg ber deg prøve med dine tjenere i ti dager. La dem gi oss grønnsaker å spise og vann å drikke. I ditt påsyn kan det så undersøkes hvordan vi ser ut og hvordan de andre unge mennene ser ut, de som spiser sin del av kongens lekre retter. Ut fra det du da ser, kan du handle med dine tjenere" (Daniel 1:12-13)

Da de hadde bestått testen, ble Daniel og hans venner tillatt å fortsette med sitt enkle kosthold i sin forberedelsesperiode, som må ha vart opptil en tre års tid.
"Derfor tok forvalteren bort deres del av de lekre rettene og av vinen som de skulle drikke, og gav dem grønnsaker. Gud gav disse fire unge mennene kunnskap og forstand på all slags skrift og visdom. Daniel skjønte seg også på alle slags syner og drømmer. Så talte kongen med dem, men det fantes ingen blant de unge guttene som kunne måle seg med Daniel, Hananja, Misjael og Asarja. Derfor skulle de gjøre tjeneste hos kongen. I enhver sak som krevde visdom og forstand, og som kongen spurte dem om, fant han dem å være ti ganger bedre enn alle spåmennene og åndemanerne i hele hans kongedømme" Daniel 1:16-17+19-20.

Som et resultat av å velge en slaves lodd ble disse unge mennene gitt kongelig visdom. Fordi de valgte å behage Gud i stedet for mennesker, fikk de en enestående godvilje fra begge hold, men som resultat ble deres hjerter fri fra å trenge menneskelig bifall.

Forbløffende Nåde

Fordi han hadde valgt å behage Gud i stedet for mennesker, så begynte nåde å komme til syne også på andre områder i Daniels liv. Da kongen mottok en drøm som bekymret ham, og som han glemte, så forlangte han uten videre at de vise menn og rådgiverne i Babylon skulle fortelle hans drøm og tolke den. Nebukadnesars rådgivere forklarte fulle av frykt at ingen kunne klare å fortelle en drøm som en annen hadde hatt. Da ga kongen ordre om at de alle skulle drepes. (Se Daniel 2:12) Da forvalteren for vismennene kom for å henrette Daniel, svarte han med visdom.

"Så gikk forordningen ut om at de skulle drepe de vise. De lette også etter Daniel og vennene hans for å drepe dem. Daniel svarte Arjok med råd og takt. Arjok var kommandant for kongens vaktstyrke, han hadde dratt ut for å drepe de vise mennene i Babylon. Han tok til orde og sa til Arjok, kongens befalingsmann: Hvorfor kommer det en så grusom forordning fra kongen? Da gjorde Arjok saken kjent for Daniel. Så gikk Daniel inn og bad kongen om å gi ham tid, så han kunne forklare tydningen for kongen" (Daniel 2:13-16)

I stedet for å få panikk hadde Daniel tålmodighet og forhørte seg om Kongens hastige forordning. Han ba så om mer tid fra kongen og lovte å åpenbare drømmen. Daniels fred midt i problemene var et resultat av han pleide å søke Guds vilje. Ved å utvikle dette ønsket om å behage Gud i stedet for mennesker, hadde Daniels tro blomstret, slik at han ikke følte noe press av frykt. Frihet fra selviskhet er et nødvendig fundament for å vokse i tro. Når vi betrakter oss selv, så åpner vi våre sjeler for frykt, tvil og press. Disse tingene vil kvele, om ikke fullstendig ødelegge vår mulighet til å bevege oss i profetiske gaver. Hvis Daniel ikke hadde valgt uselviskhetens vei, så kunne han ikke ha fungert i gavene på dette høye nivået.

Forfremmelse, Autoritet og Barmhjertighet

Da Daniel åpenbarte drømmen og dens mening, lønnet kongen ham med mer framgang og autoritet. Ved å søke kongens aksept og hans ære, ble Daniel gitt hva Josef begjærte og søkte på en gal måte, framgang og ære fra mennesker. Men Daniel fikk ikke disse tingene ved å kompromisse i sin overgivelse og fokusering på Herren. Da framgang og ære aldri ble Daniels begjær, var de mer redskap som kunne brukes for å kunne tjene Guds hensikter. Etter Daniels tolkning gjorde Nebukanesar en tragisk feil. Gjennom sin selviskhet brukte kongen tolkningen av drømmen på en selvisk måte. Ved å tro Daniels ord om at kongedømmet var i sannhet gull, ga han ordre om å lage en billedstøtte av gull som alle måtte tilbe, ellers måtte de stå til ansikt med døden. Daniels venner ble arrestert fordi de nektet å tilbe bildet.

Så ble kongen, som hadde forfremmet dem sammen med Daniel, rasende. Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego ble kastet i ildovnen, men Gud beskyttet dem og utfridde dem. Nebukadnesars reaksjon blir forskrekkelse, da en engel åpenbarer seg og står sammen med Daniels tre venner i ilden. Kongen omvendte seg da og æret Gud. Han ga en forordning om at hvis noen talte mot Guden til Sjadrak, Mesjak og Abed Nego, så ville de bli torturert, drept og deres hus legges i ruiner.

En ny Drøm

Etter det hadde kongen en ny drøm, og han kalte på Daniel for å tolke den. Da Daniel fikk høre om drømmen, satt han en stund målløs. Kongen oppmuntret ham til å åpenbare meningen, om det var godt eller dårlig, og ikke la tydningen gjøre ham redd. Hvis jeg hadde vært Daniel ville jeg ha reagert slik overfor Nebukadnesar:
"Konge, du har ikke behaget Gud. Da du hadde drømmen om bildet av gull, sølv, jern og leire, så talte Gud om å åpenbare tankene i ditt hjerte. Han åpenbarte drømmen og dens tolkning til meg, så at han kunne åpenbare seg selv for deg som den høyeste Gud. Men du konge, har ikke gitt gjenklang i samsvar med den barmhjertighet som han har vist deg. Du har ikke gitt gjenklang på Guds godhet, men du har foraktet hans nåde og fremkalt dom.

Da Gud forbarmet seg over deg for å tale til deg, kom stolthet til ditt hjerte og du søkte tilbedelse til deg selv i stedet for den høyeste Gud. O konge, Gud viste deg storheten til det kongedømmet og den makten som han hadde gitt deg. Han betraktet deg som gull i sammenligning med de kongedømmene som vil komme etter deg. Men du har ikke besvart den nåde som Gud har vist deg. Du har ikke anerkjent Ham som kongenes konge. Du har opphøyd deg selv og bygd en billedstøtte av gull av deg selv. Du har faktisk tatt Guds ord gitt til deg og på det bygd tilbedelse av deg selv. Du har misbrukt hans ord og brukt det til avgudsdyrkelse.

I stedet for å si dette hadde Daniel problemer med advarselen om dom som kom til Nebukadneser. Med kjærlighet og ydmykhet brakte han fram tolkningen og gav også kongen visdom hvordan unngå eller dempe redselen for profetisk dom. Utrolig nok tjente Daniel, med ydmykhet, kongen som ganske nettopp hadde dømt hans venner til og henrettes, fordi de æret og tjente Gud.

Forfremmelse med hensikt, ikke bare et privilegium

Daniel forsatte å bli forfremmet av kongen, men ga aldri sitt hjerte til privilegiene som fulgte forfremmelse. Under den neste kongen unngikk Daniel kroningen, men ble budsendt for å lese og tolke et budskap fra Gud. Daniel talte så direkte og skarpt til Belsasar og proklamerte en dom over hans styre. Under den neste kongen, Darius, ble Guds godvilje overfor Daniel enda sterkere. Darius planla faktisk å sette Daniel over hele kongedømmet (Dan.6:3). De andre som hadde stor makt, ble sjalu og planla å drepe Daniel.  Men det eneste de kunne anklage ham for, var å bruke hans overgivelse til Gud mot ham. Snart ble Darius tvunget til å proklamere en dødsdom over Daniel.
Men Daniels kjærlighet og ydmykhet var så dyp også da han ble kastet til løvene. Kong Darius fastet faktisk for Daniels utfrielse. Hvor Josefs selvopptatthet egget de rettferdige til å myrde, egget Daniels ydmykhet hedningene til å gjøre rettferdighet.

Daniel forsatte å tjene og ble til velsignelse for dem som var rundt ham, og han mistet aldri sin lidenskap for å ære Gud og tjene andre. Han forsatte å tjene Gud og sitt folk. Da Daniel hadde lest Jeremias profetier om Israel, og forstått at det babyloniske fangeskap snart skulle være over, begynte han å be for gjenopprettelse av Israel.
Mens menneskelig historie gir ære til Nehemja, Esra og andre for denne gjenopprettelsen, tror jeg Daniel fødte det fram gjennom sitt tjenerhjerte og sin forbønnstjeneste. Han hadde lenge vært fri for behovet for å bli anerkjent; han ville bare se at Guds plan skulle bli oppfylt. Fordi han ikke søkte å bli anerkjent, kunne han hjelpe til med å føde fram Guds målsetting ikke bare for sin egen generasjon, men også for dem som kom etter.

Forfremmelse er Guds hensikt

Gud har gitt den profetiske tjeneste til menigheten for å hjelpe til å utruste den til sitt kall. Han har gitt oss profetiske gaver, ikke for å gjemme dem, men for å hjelpe sin menighet og verden. Men så lenge som vi søker vår egen fordel eller anerkjennelse, vil det motsatte skje. "For hver den som opphøyer seg selv, skal bli fornedret, og den som fornedrer seg selv, skal bli opphøyet" (Luk. 14:11). "La dere derfor ydmyke under Guds mektige hånd, for at Han kan opphøye dere når tiden er inne" (1.Pet. 5:6).

Gud ønsker å forfremme oss, slik at vår påvirkning kan bli brukt til å tjene hans folk og hans hensikter. Men nøkkelen til dette er hjertets innstilling, å tjene i ydmykhet, ikke ønsket om å bli lagt merke til og bli anerkjent.
Vi må forbedre oss, tiden som vi lever i, forlanger det. Vi må utvikles i våre profetiske gaver, men vår motivasjon må være å tjene i kjærlighet alle som er rundt oss. Vi må ikke bli fristet av anerkjennelse av mennesker og forspille det høye kall som vi har. La oss velge som Daniel gjorde, og finne den samme nåde som ham.

Artikkel hentet fra The Morning Star Journal, vol. 13, No 4-2003, Den profetiske røst, Arne K.Thuv