Vekter, hvor langt er det på natten? Vi skal se nærmere på selve bortrykkelsen. Som naturlig er, har den i alle tider engasjert de troende, fordi den er troens egentlige siktepunkt. Mange har prøvd på forskjellige måter å regne ut tiden for Hans komme. Ganske tidlig i kristenhetens historie møter vi dette, og det har holdt seg gående opp gjennom tidene. Således finner vi at allerede i det 2. århundre var det dem som mente at nå ville Riket komme. Det har vært nevnt forskjellige årstall. Martin Luther mente det ville finne sted år 1526. Hoffmann i år 1533. Bengel mente at 18. juni 1836 ville det skje. William Miller - adventistenes grunnlegger, regnet med at Kristus skulle komme mellom 21. mars 1843 og 21. mars 1844, Charles Russel, Jehovas vitners grunnlegger, fastsatte tiden til 1874, senere forandret han det til 1914 (året da første verdenskrig brøt ut). Mange andre utsagn kunne en føye til denne rekke. Men Skriften har avgjort advart oss mot å foreta slike utregninger, idet den sier: «Men hin dag og time vet ingen, ikke engang himmelens engler, men alene min Fader.» Matt. 24,36. Jeg vil på ingen måte prøve å eksperimentere, men heller anvende Sauers ord: «Den bibelske profeti er mer vesensprofeti enn en historieprofeti. » Vi skal se nærmere på den plass bortrykkelsen har i endetidens begivenheter. Det er særlig om den plasseres før eller etter trengselen, det strides om. Vi skal nå se nærmere på de skriftord som omtaler denne sak. Men først vil vi stille spørsmålet: Hvem blir med når Jesus kommer? Er det den store, bekjennende skare, eller vil det foregå et skille? Det synes å gå klart fram at det ikke i første rekke er et bekjennelsesspørsmål, men et livsspørsmål: «Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal og dere åpenbares med ham i herlighet.» Kol. 3,4. Eller som Johannes skriver: «Den som har Sønnen, han har livet; den som ikke har Guds Sønn, han har ikke livet.» 1.Joh. 5,12. Altså er det å bli bortrykket knyttet til et personlig eierforhold til Kristus. Det er altså ikke nok med religiøse interesser og menighetstilknytning Det går på det personlige Kristus-samfunnet. Dette kommer jo tydelig fram i lignelsen om «himlenes rike» i Matt. 13, som omfatter tiden fra kongens forkastelse til hans antagelse, og omfatter mennesker med religiøse interesser. Der finner vi at skaren ble delt. Den store skare skal således skilles, men menigheten skildres som en udelelig enhet. F.eks. lignelsen om perlen, Matt. 13,45-46, og om ett legeme, og det sies jo at «han er sitt legemes frelser», Ef. 5,23. Men dessverre læres det også at menigheten skal deles i bortrykkelsen. Det skal således være en gruppe «super-kristne», de såkalte «brudesjeler», som blir funnet verdig til bortrykkelsen. Man forveksler rettferdiggjørelse og helliggjørelse og skaper usikkerhet og angst hos oppriktige sjeler. Man forskyver således fundamentet og bygger bortrykkelsen på helliggjørelse i stedet for på rettferdiggjørelse. Troen gir meg retten, troskapen gir meg belønningen. Skriften sier: «Ved tro ble Enok bortrykket, så han ikke skulle se døden, og han ble ikke funnet, fordi Gud hadde bortrykket ham. For før han ble bortrykket, fikk han det vitnesbyrd at han tektes Gud.» Heb. 11,5. Det var troen på løftet som rettferdiggjorde ham og gav ham bortrykkelsens rett. Videre sies det i Gal. 5,5: «For ved troen venter vi Ånden på det som rettferdigheten gir oss håp om. » Vi ser således at det er rettferdiggjørelsen som er bortrykkelsens grunnlag. Rettferdiggjørelse innebærer altså herliggjørelse. Jeg vet at det er millioner av troende som ikke venter på bortrykkelsen, av den grunn at det er en fortiet sannhet. Men Gud være lovet! De blir med allikevel. For retten til løftets oppfyllelse går ikke på kjennskap til løftet, men på erkjennelsen av Ham. Men denne sannhet betyr så uendelig mye for den kristnes glede og håp. Derfor, som den står sentralt i Skriften, bør den også stå sentralt i vår forkynnelse. Blir menigheten med i trengselen? Når vi skal se nærmere på menighetens plassering i endetidens begivenheter, faller det naturlig å spørre: Skal menigheten være med i den store trengsel? Dyktige og anerkjente bibeltolkere står her steilt imot hverandre. Og en fristes til å si med Skovgaard Petersen: «Selv de store kan jo stundom sove.» Det er særlig tre grunnsyn som synes å gjøre seg gjeldende: 1. At menigheten skal gjennom den store trengsel. 2. At menigheten skal oppleve en del av den (første halvdel). 3. At menigheten skal opprykkes før trengselen. Jeg skal ikke her gå nærmere inn på hva den enkelte begrunner sitt syn med. Men en av årsakene til forvirringen er vel at Skriften lærer at Kristus skal komme igjen både før og etter trengselen. Den fremstiller nemlig hans komme i to akter: 1.akt: Hans komme som brudgom for å hente sine hellige. 2.akt: Hans komme som konge med sine hellige. Men da det er bortrykkelsen vi her har oppe, så vil vi foreløpig betrakte første akt. Vi møter i Skriften flere forbilder på bortrykkelsen. Enok står som forbilde på menigheten, og han ble bortrykket før vannflommen. Videre møter vi Lot som utfries før dommen over Sodoma og Gomorra. Både vannflommen og ilddommen er forbilder på den store trengsel, for det står om dem som levde den gang: «... og dermed har han satt dem til et forbilde på de ugudelige i fremtiden.» 2.Pet. 2,6. Engelen som besøkte Lot, har anvist ham et sted å fly til, og sier: «Skynd deg, fly dit! For jeg kan intet gjøre før du kommer dit...» 1.Mos. 19,22. Vi ser at Lot måtte reddes før ilden falt. Den samme tanke møter vi også i Det Nye Testamente, idet Paulus skriver: «Og nu vet dere hva som holder igjen, så han (Antikrist) først skal åpenbares i sin tid. For lovløshetens hemmelighet er alt virksom, bare at den som nå holder igjen, ryddes av veien.» 2.Tess. 2,6-7. Augustin sa om dette ord: «Tessalonikerne visste hva som holdt igjen, jeg vet det ikke, dog vil jeg ikke fortie andres mening. » Når vi betrakter den første menighet, ser vi at den hadde en klar forståelse av endetidens begivenheter: «Men om tidene og stundene, brødre, trenger dere ikke til at noen skriver til dere.» 1.Tess. 5,1. Det har vært kastet fram mange tanker om hva som kunne holde igjen. Det synes å være klart at det som holdt igjen, må være et motstykke til Antikrist. Og en kan spørre: Hva er det i tiden som representerer en slik makt at det har kraft til å hindre hans åpenbarelse? Dette fører da straks tanken hen på menigheten og den iboende Hellige Ånd. Som de troende fra Sodoma, må også menigheten fjernes, «ryddes av vegen», før Antikrist åpenbares. Dette understreker igjen at menigheten ikke skal være her under trengselen. At det gjelder en utfrielse av de frelste før trengselen, går også fram av den videre utvikling i brevet. De som blir gjenstand for den antikristlige forfølgelse, er de som ikke har latt seg frelse. Det er de som «ikke tok imot kjærligheten til sannheten», som blir gjenstand for forførelsen. De faller som offer for den store løgnen: At Antikrist er den store folkefrelseren. 2.Tess. 2,9-12. Når årsaken til dommen er at de ikke har trodd sannheten, så vil det jo være meningsløst at de som har trodd sannheten, skal rammes av den samme dom. Parallellene kommer tydelig fram: Enok ble bortrykket før vannflommen. Lot ble bortrykket før dommen falt over Sodoma. Menigheten blir bortrykket før trengselen. Likeledes møter vi mange skriftord som understreker samme tanke. Det sies om de frelste i Tessalonikia at « Jesus, han som frir oss fra den kommende vrede». 1.Tess.1,9-10. Videre sies det i samme brev, kap. 5,9: «Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus.» Det er ikke fortapelsen som er temaet i disse kapitlene, men trengselen. Derfor er det «bortrykkelsens frelse» Paulus her taler om. Den samme tanke møter vi i Rom. 5,9: «Så meget mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden.» Der kunne føyes flere skriftord til denne rekke, men disse ord synes å gi klart til kjenne at bortrykkelsen finner sted før trengselen. La oss se litt på innledningskapitlene i Åpenbaringsboken. «Skriv da det du så, både det som er og det som heretter skal skje.» Åp. 1,19. «Det du så», går på synet i kap.1. «Det som er», omtaler menighetens epoke i kap. 2 - 3. «Det som skal skje heretter», møter vi i kap. 4,1-2: «Deretter så jeg, å se, det var en dør åpnet i himmelen, og den første røst, som jeg hadde hørt likesom av en basun, som talte med meg, sa: Stig opp her, og jeg vil vise deg det som skal skje heretter. Straks var jeg bortrykket i ånden, å se, en trone var reist i himmelen, og det satt en på tronen.» Her finner vi bortrykkelsen framstilt. Vi finner altså menigheten værende i himmelen under trengselen. Vi møter den der under betegnelsen de 24 eldste. At dette er en forløst skare, kommer tydelig fram i kap. 5,8-10: «... og de (livsvesenene og de eldste) synger en ny sang og sier: Verdig er du til å ta boken og åpne seglene på den, fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av enhver stamme, tunge, folk og ætt, og gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud, og de skal være konger på jorden!» Vi må ikke forveksle de 24 eldste med skaren i Åp. 7. 1. De 24 eldste satt på troner, Åp. 4,4. Den store, hvite skare sto for tronen, Åp. 7,9. 2. De 24 eldste hadde kroner på sine hoder, Åp. 2,4. Den store, hvite skare hadde palmegrener i sine hender, Åp. 7,9. 3. De 24 eldste var konger og prester, Åp. 5,10. Den store, hvite skare var Guds tjenere i Hans tempel, Åp. 7,15. 4. De 24 eldste var rykket opp før trengselen, Åp. 4,1-4. Den store, hvite skare kommer ut av den store trengsel, Åp. 7,14. Den store, hvite skare er altså ikke menigheten, men den store trengsels martyrskare. Den kjente bibeltolker, Dr. Seiss, sier om dem som sitter på disse tronene: «Vi kan ikke være i tvil om hvilke personer som sitter på dem.» Det er intet i Skriften som taler om at de troende skal vente på Antikrist. De skal vente på Kristus. For Paulus skriver i Fil. 3,20-21: «For vårt rike er i himlene, og derfra venter vi den Herre Jesus Kristus som frelser, Han som skal forvandle vårt fornedrelseslegeme, så det blir likt med Hans herlighetslegeme, etter den kraft hvormed Han og kan underlegge seg alle ting.» Og 1.Tess. 1,10 sier: «og vente på hans Sønn fra himlene, som han oppvakte fra de døde, Jesus, han som frir oss fra den kommende vrede.»Vi har nevnt at Kristi komme omtales i to akter: Hans komme som brudgom, som angår bortrykkelsen, og hans komme som konge, som har med Rikets opprettelse å gjøre. Vi kan si det slik: Hans komme som brudgom innleder trengselen. Hans komme som konge avslutter trengselen. Bortrykkelse - en hemmelighet Sannheten om at vi ikke alle skal hensove, men bli forvandlet og bortrykket, var ukjent i Det Gamle Testamente. Der så man fram til den «ytterste dags oppstandelse», Dan. 12,13. Det er noe som først kom fram ved apostlene. « Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle hensove, men vi skal alle forvandles, i et nu, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal forvandles.» 1.Kor. 15,51-52. Enoks bortrykkelse var uten tilskuere, og dette vil gjenta seg i bortrykkelsen. Men den kommer ikke til å gå upåaktet hen. Den vil ledsages av katastrofer og dramatikk over hele jorden, men ingen vil bli vitner til det som skjer, de vil bare se at det har skjedd. «I et nu, i et øyeblikk» vil det hele skje. Paulus skildrer disse ting i 1.Tess. 4,13-17. Skriften understreker at bortrykkelsen er troens mål, for apostelen skriver i forbindelse med bortrykkelsen: «Men den som har satt oss i stand til just dette, er Gud, han som har gitt oss Ånden til pant.» 2.Kor. 5,5. Derfor er også forløsningen Guds mål med mennesket. Først da vil Gud og mennesket møtes på et plan som fullt og helt tilfredsstiller dem begge. Det sies at Kristus vant oss en evig forløsning, Heb. 9,12. Det er rikdommen i denne forløsning som Herren nå utholder ved evangeliet. Og i forvandlingen skal denne forløsning, hva de hellige angår, nå sitt mål. Og dette innebærer en fullkommen Kristus-likhet for oss alle. «For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med Hans Sønns billede. . . » Rom. 8,29. Bortrykkelsen rommer i seg flere sider av Guds forløsnings-rikdom. «Bortrykkelsen er i sitt vesen femfoldig: Bortrykkelse, opprykkelse, herliggjørelse, triumf og salighet» (Erich Sauer). Bortrykkelsen Bort, vekk fra all trengsel og lidelse. All nød og smerte som tiden har brakt, er nå for evig forbi. Alt påtrykk utenfra, fra verden omkring oss, og fra alt innenfra, fra verden i oss, er nå for evig avsluttet, og vi skal rykkes bort fra alt hva synden og forkrenkeligheten brakte. Opprykkelse Men dette innebærer en opprykkelse av alle lemmene til hodet. Det taler om en fullkommen enhet mellom legemet og hodet. Vi er fylt av ham som fyller alt i alle. Ef. 1,23. Han skal selv ta oss til seg for at vi skal være der Han er. Det er samtidig en opprykkelse av alle lemmene til hverandre. For første gang skal menigheten være en helhet. Herliggjørelse Dette angår våre legemer. «Han skal forvandle vårt svake og forgjengelige legeme så det blir likt det legeme Han har i herligheten.. .» Fil. 3,21. Dette er forløsningens siktepunkt. «... vi stunder etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning.» Rom. 8,23. Bibelen lærer ikke forløsning fra legemet, men legemets forløsning. Kroppen hører altså med til det som skal forløses. Mennesket er en tredeling, ånd, sjel og legeme. Ved fallet ble alt gjennomtrengt av synden og alt kom under forgjengelighet. Bibelens håp innebærer en full forløsning av alle syndens og forgjengelighetens virkninger. Dette rommer da i seg at også legemet skal forløses. Rom. 8,19-23. Apostelen sier videre når han omtaler disse ting: «For dette forgjengelige skal bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige bli ikledd udødelighet.» 1.Kor. 15,53. Hvilken dag når alle negative krefter for evig skal være strøket av og alle stenk av forgjengelighet er fjernet, og vi står der, fullkommengjort, frelst fra all begrensning. Aldri mer skal vi hemmes av stoffet. Vi trår inn i de fullkommengjorte lyslegemers tilstand. Om oss kan det da allerede sies: De første ting er veket bort. Triumf Dette bærer triumfen i seg. For hvor er det dette møte finner sted? Jo, i luften. Og lufthimmelen skildres som djevelens og hans falne englers residens. Derfra utholdes i dag ondskapens makt over mennesket. Djevelen kalles jo «høvdingen over luftens makter» (Ef. 2,2). Nettopp dette sted har Gud utsett som møtested mellom Forløseren og de forløste. Like for øynene på erkefienden og hans engler i hans eget hovedkvarter, skal dette møte finne sted. Da skal det proklameres: Seieren er vunnet, alle anslag er gjort til intet. Den lange kamp er kronet med seier. Dette blir en triumferende avslutning på den lange kampen. Mennesket i dag spår menigheten død og undergang, den skal gå under i tidens press. Kristendommen har spilt fallitt, og snart skal de siste rester av den feies bort. Nei. Menighetens historie på jorden skal ikke avsluttes med et stort, avgjørende nederlag, men i forvandling og triumf. Salighet Dette innebærer en fullkommen salighet. Derfor kalles bortrykkelsen for «det salige håp». Tit. 2,13. All lengsel skal da tilfredsstilles. All higen mot gudsåpenbaringens kjennskap skal nå sitt mål. Nå skal vi kjenne fullt ut. Vi er ett med den herlighet vi nå skal innta, for Skriften sier at herligheten skal åpenbares på oss. Rom. 8,18. Vi skal helt og fullt nyte gleden i Guds nærhet. Vi skal mettes av Guds velbehag.
Utdrag fra boken, Det som heretter skal skje, Willy Høyas, Filadelfiaforlaget 1983, hentet fra Profetisk Røst
